Det er kveld og jeg parkerer i oppkjørselen. Endelig hjemme. Etter tre hektiske dager i Nederland med møter og representasjon, lite søvn og mye drikke, er det utrolig godt å lande igjen. Forventningsfull skritter jeg raskt mot huset mens jeg prøver å se om det er lys på rommet til Even. Bare han ikke er sovnet enda. I kofferten ligger en presang, en presang jeg vet vil glede.
Jeg ramler inn i gangen med koffert og poser. – Hallo, er det deg? Kommer det fra stuen. Det er lenge siden Linda brød seg med å komme meg i etter at jeg hadde vært ute å reist. – Er Even våken? Spør jeg. – Nei, han sovnet for en halvtime siden. Han prøvde å holde seg våken til du kom, men han var nok for sliten i dag. Jeg åpner forsiktig døren inn til rommet hans. Lyset hans er fremdeles på. Han sover slik bare barn kan, helt stille og med et fullstendig avslappet og bekymringsfritt ansikt. men han sover dypt og fredelig. Jeg legger gaven på nattbordet hans, kysser han lett på kinnet, slokker lyset og lister meg ut av rommet.
- Nå hvordan har reisen vært? Jeg dumper ned i lenestolen, legger bena på bordet foran meg og ser på Linda. – Jo takk, slitsomt. Det er godt å være hjemme igjen… Linda ser ikke på meg men stirrer på tv’en hvor det går en eller annen serie. Jeg lukker øynene og lener meg tilbake. I de siste årene har Linda stadig tilbrakt mer tid foran tv’en etter at Even har lagt seg. – Er det noe middag igjen? Linda snur seg fremdels ikke mot meg. Ja, det står på komfyren. Det er bare å varme opp.
Linda snur seg plutselig mot meg. – Bille, det er noe jeg må fortelle deg… Det er noe i tonene hennes som får meg til å være på vakt. Jeg prøver å fange øyene hennes men hun vil ikke møte blikket mitt. – Jeg har forelsket meg i en annen…
Abonner på:
Kommentarer (Atom)