Det går en uke før jeg orker å prøve meg på Megatop’en igjen. Denne gangen med persiennene nede, et batteri med vannflasker, håndkle og et fat med forfriskende skiver av vannmelon. Etter to minutter ringer telefonen og jeg må stoppe. Selvsagt var det bare en telefonselger. Irritert over å ha kjøt 50 lodd a 10 kroner for en eller annen sak jeg aldri har hørt om er det som om piffen har gått ut av meg. Jeg drar av meg den dyvåte t-skjorta og tusler ned i underetasjen til dusjen.
T-skjorta henger dryppende igjen over Megatop’en som et flagg på halv stang...
onsdag, mai 23, 2001
onsdag, mai 16, 2001
Kjenner lusa på gangen...
Dagen etter kommer Ole på besøk. Forferdet titter han inn i mitt lettere vansirete ansikte og utbryter spontant: Herregud, hvor har du hatt trynet ditt? Jeg tar ham med opp i stua og viser han nyervervelsen. Mens jeg forteller om maskinen fortreffligheter og drar sammenligningen med et års abonnement på SATS, skyter jeg brystkasse litt fram og lar armene henge litt ut fra kroppen. Ole bare rister på hodet og kommenterer tørt at ja, ja, hvor lang tid tar det denne gang før du har gått lei av hele greia. Ha – sier jeg, dette er jeg fast bestemt på å gjennomføre så dette er en del av min nye livsførsel. Ole kjenner meg godt og gidder ikke en gang kommentere.
tirsdag, mai 15, 2001
Rocky
Etter nesten fire uker klarer jeg å gjennomføre en økt på 20 minutter på letteste nivå. Jeg er Rocky Bilboa som løper opp de siste trappene foran rådhuset, når toppen og hever armene i seiersrus mot himmelen. Jeg hopper opp fra setet og skal til å strekke armene i været og hyle begeistret. Men jeg har ikke før kommet opp på skjelvende ben så mister jeg balansen og går på trynet opp i blomsterpotta med svigermors tunge.
Svigermors tunge er flere år gammel og blitt kraftig med lange spisse blader. Med jord i munnvikene og blader i håret tar jeg tak i vindusposten og trekker meg opp etter armene. Utenfor står to små snørrunger og stirrer med vidåpne munner. Gjennom de store vinduene har de bivånet det hele og løper skrikende sin vei når de ser ansiktet mitt dukke opp over karmen fullt av jord og blod. Svigermors tunge er skarp og vond. Svigermors tunge går på huet ut i guds frie natur og må heretter klare seg selv.
Svigermors tunge er flere år gammel og blitt kraftig med lange spisse blader. Med jord i munnvikene og blader i håret tar jeg tak i vindusposten og trekker meg opp etter armene. Utenfor står to små snørrunger og stirrer med vidåpne munner. Gjennom de store vinduene har de bivånet det hele og løper skrikende sin vei når de ser ansiktet mitt dukke opp over karmen fullt av jord og blod. Svigermors tunge er skarp og vond. Svigermors tunge går på huet ut i guds frie natur og må heretter klare seg selv.
lørdag, april 21, 2001
Au, au og au
Det er nå gått en uke og jeg er fortsatt så støl at det gjør vondt bare å rape. Hele uken er gått med på å prøve å motivere meg til å prøve igjen, og nå er jeg klar...tror jeg...
Denne gangen har jeg timet treningsøkten til skøyte-EM på tv. Jeg ror i takt med gutta som svinger fra side til side. Når de har innspurt øker jeg tempo i samme takt og segner om når førstemann går i mål. Det blir ikke medalje, det blir ikke engang poeng – men jeg kom i mål på 1.34 blank. Det føles som de lengste 500 meterne i mitt liv.
Denne gangen har jeg timet treningsøkten til skøyte-EM på tv. Jeg ror i takt med gutta som svinger fra side til side. Når de har innspurt øker jeg tempo i samme takt og segner om når førstemann går i mål. Det blir ikke medalje, det blir ikke engang poeng – men jeg kom i mål på 1.34 blank. Det føles som de lengste 500 meterne i mitt liv.
fredag, april 13, 2001
Megatop IV - Første treningsøkt
Slitne joggesko, gråhvite tennissokker, blå fotballshorts med røde malingsflekker og hvit t-skjorte. Fitnesskongen er klar for sin første treningsøkt.
Valkene kommer i klem når jeg skal ro. Knærne gjør vondt og jeg hiver etter pusten. Beina skjelver. Tørsten er uutholdelig. Etter 7 minutter er jeg klar for å gi meg. Kaloritelleren må være i stykker for den har nesten ikke rørt seg. På gulvet er det en dam av svette. Det er så mye at jeg et øyeblikk er redd for at jeg har tisset på meg. Lettet konstanterer jeg at det lukter hest og ikke piss av dammen.
Valkene kommer i klem når jeg skal ro. Knærne gjør vondt og jeg hiver etter pusten. Beina skjelver. Tørsten er uutholdelig. Etter 7 minutter er jeg klar for å gi meg. Kaloritelleren må være i stykker for den har nesten ikke rørt seg. På gulvet er det en dam av svette. Det er så mye at jeg et øyeblikk er redd for at jeg har tisset på meg. Lettet konstanterer jeg at det lukter hest og ikke piss av dammen.
torsdag, april 12, 2001
Megatop III
Det er dag nummer tre i tidsregningen etter innkjøp av mirakelmaskinen. Det er ettermiddag og jeg har akkurat kommet inn døra. Denne gang går jeg resolutt i gang med å montere romaskinen, uten en gang å ta av meg yttertøyet. 40 minutter senere kan jeg rette ryggen og glise fornøyd - Megatop'en er ferdig montert og jeg har ikke brukt mer enn 35 minutter mer enn det sto på monteringsanvisningen. Ikke så lite stolt deiser jeg ned i sofaen og kan begynne å lese instruksjonsveiledningen med den sneisne tittelen "Megakropp med Megatopp".
onsdag, april 11, 2001
Megatop II
En ny arbeidsdag er over og jeg er klar for utpakking av vidundermaskinen. Jeg åpner esken med mye om og menn og tar en pust når all emballasjen er av. Megatop’en er i tusen deler. Jeg setter meg i sofaen for å hvile samt få mot til monteringen mens jeg svitsjer formålsløst på TV’en. To timer senere våkner jeg bare for å oppdage at det igjen er blitt for sent å fortsette. Når den endelig er ferdig er det så sent at det bare er å krype til sengs.
tirsdag, april 10, 2001
Megatop
Jeg trasker tungt hjem fra jobb med hendene dypt i jakkelommene og krum rygg mot vinden og det konstante pissregnet. Det mørkner raskt og den sure vinden blir bare enda surere og regnet trekker sakte innunder jakka. Det har vært en lang og ensformig arbeidsdag. En arbeidsdag som føyer seg inn i rekken av alle de andre ensformige og dødstrøtte arbeidsdagene. Humøret er på bånn og ingen gode tanker slipper forbi mitt tungsinn. Jeg har en bitter smak i munnen etter altfor mye kaffe og lunsjburgerne som ble inhalert på Mac’ern ligger fortsatt steintungt i magen. Sjefens sure kommentarer har som vanlig haglet i godt monn gjennom hele dagen og de fleste har funnet min vei.
Da er det som et lysglimt i mørket. Jeg bråstopper og titter over jakkekraven. Blikket mitt fester seg til et butikkvindu. Alt annet rundt meg forstummer. Jeg hører ikke lenger billarmen fra rushtrafikken. Den tunge eksoslukta er som fordunstet. Den kavende, hastende menneskemassen som strømmer forbi rundt meg enser jeg ikke. Jeg stirrer som hypnotisert på butikkvinduet. Et vidunder har åpenbart seg for meg. Skinnende og blankpolert står den der. Guddommelig blankt metall, plastikk svart og kraftig som synden.
Inne i butikken står jeg som i transe og beskuer vidunderet. Rundt meg samler det seg raskt en liten dam med regnvann. All min oppmerksomhet er rettet mot salgspodiet. Jeg enser ikke barna som har sluppet unna foreldrenes vaktsomme øyne og som nå sitter i vanndammen rundt meg og leker i vannet. Megatop står det i store skråstilte sølvbokstaver. ” Ny kropp til sommeren? Kjøp Megatop - en allround romaskin som raskt blir din beste venn. Kun kroner 2.990,- – MEGATILBUD!” Jeg nikker bekreftende til reklamen og mumler ”min beste venn…ny kropp til sommeren…bare 2.990 spenn…UTROLIG billig…ja…ja…JA!
En ekspeditrise kommer vaggende bort til meg. Hun er 1,50 høy og minst like bred. En t-skjorte i størrelse XXL henger løst rundt henne som en teltduk. ”Jeg er du er interessert i vår nye romaskin. Den er bare så utrolig bra, også koster den nesten ingen ting. Ta for eksempel et årsabonnement på SATS. Det koster i hvert fall det dobbelte. Kjøper du Megatop’en sparer du altså nesten 3000 kroner osså kan du selge den hvis du en gang skulle gå lei.” Jeg har akkurat denne selv jeg altså… Eller hva med denne ergometersykkelen. Den er kjempebra. For ikke å snakke om disse manualene – de er bra de.
Jeg betaler og skal løfte den opp for å gå. Jeg puster og peser men klarer ikke å løfte den mer enn noen skarve centimeter over bakken, og må få hjelp av den kvinnelige ekspeditrisen. Hun ser på meg med et medlidende utrykk og løfter den rett opp uten å foretrekke en mine. Hun løfter den opp i mine hender men jeg svikter i knærne og er nær ved å falle. Hun finner frem støttehjul til en trehjulssykkel til bare 275 kroner og som er ”kjempebra” som hun monterer nederst på esken. Jeg drar den med meg bort til bussholdeplassen og må få hjelp av en ung gutt for å få den på bussen. Bussen er full av folk og det er ingen sitteplasser ledig. Jeg ser tydeligvis så ferdig ut etter å ha dratt på Megatop’en at en gammel dame med stokk og et tilsynelatende tungt bærenett reiser seg og tilbyr meg plassen. Et sted går grensen. Jeg takker høflig nei og med et forhåpentligvis kjekt smil kommer jeg med en kommentar som at ”jeg er bare litt forkjølet og mister pusten så lett… ingen fare med meg…Etter to holdeplasser er jeg så svimmel at jeg allikevel må be om å få sitte litt.
Vel hjemme faller jeg utslitt om på sofaen og sovner. Etter å ha våknet etter en drøy time på øret setter jeg meg fortumlet opp. Klokken er allerede rukket å bli halv ni. Ingen vits å begynne med utpakking nå. Jeg spretter en øl og svitsjer kanaler en halvtimes tid før jeg køyer.
Da er det som et lysglimt i mørket. Jeg bråstopper og titter over jakkekraven. Blikket mitt fester seg til et butikkvindu. Alt annet rundt meg forstummer. Jeg hører ikke lenger billarmen fra rushtrafikken. Den tunge eksoslukta er som fordunstet. Den kavende, hastende menneskemassen som strømmer forbi rundt meg enser jeg ikke. Jeg stirrer som hypnotisert på butikkvinduet. Et vidunder har åpenbart seg for meg. Skinnende og blankpolert står den der. Guddommelig blankt metall, plastikk svart og kraftig som synden.
Inne i butikken står jeg som i transe og beskuer vidunderet. Rundt meg samler det seg raskt en liten dam med regnvann. All min oppmerksomhet er rettet mot salgspodiet. Jeg enser ikke barna som har sluppet unna foreldrenes vaktsomme øyne og som nå sitter i vanndammen rundt meg og leker i vannet. Megatop står det i store skråstilte sølvbokstaver. ” Ny kropp til sommeren? Kjøp Megatop - en allround romaskin som raskt blir din beste venn. Kun kroner 2.990,- – MEGATILBUD!” Jeg nikker bekreftende til reklamen og mumler ”min beste venn…ny kropp til sommeren…bare 2.990 spenn…UTROLIG billig…ja…ja…JA!
En ekspeditrise kommer vaggende bort til meg. Hun er 1,50 høy og minst like bred. En t-skjorte i størrelse XXL henger løst rundt henne som en teltduk. ”Jeg er du er interessert i vår nye romaskin. Den er bare så utrolig bra, også koster den nesten ingen ting. Ta for eksempel et årsabonnement på SATS. Det koster i hvert fall det dobbelte. Kjøper du Megatop’en sparer du altså nesten 3000 kroner osså kan du selge den hvis du en gang skulle gå lei.” Jeg har akkurat denne selv jeg altså… Eller hva med denne ergometersykkelen. Den er kjempebra. For ikke å snakke om disse manualene – de er bra de.
Jeg betaler og skal løfte den opp for å gå. Jeg puster og peser men klarer ikke å løfte den mer enn noen skarve centimeter over bakken, og må få hjelp av den kvinnelige ekspeditrisen. Hun ser på meg med et medlidende utrykk og løfter den rett opp uten å foretrekke en mine. Hun løfter den opp i mine hender men jeg svikter i knærne og er nær ved å falle. Hun finner frem støttehjul til en trehjulssykkel til bare 275 kroner og som er ”kjempebra” som hun monterer nederst på esken. Jeg drar den med meg bort til bussholdeplassen og må få hjelp av en ung gutt for å få den på bussen. Bussen er full av folk og det er ingen sitteplasser ledig. Jeg ser tydeligvis så ferdig ut etter å ha dratt på Megatop’en at en gammel dame med stokk og et tilsynelatende tungt bærenett reiser seg og tilbyr meg plassen. Et sted går grensen. Jeg takker høflig nei og med et forhåpentligvis kjekt smil kommer jeg med en kommentar som at ”jeg er bare litt forkjølet og mister pusten så lett… ingen fare med meg…Etter to holdeplasser er jeg så svimmel at jeg allikevel må be om å få sitte litt.
Vel hjemme faller jeg utslitt om på sofaen og sovner. Etter å ha våknet etter en drøy time på øret setter jeg meg fortumlet opp. Klokken er allerede rukket å bli halv ni. Ingen vits å begynne med utpakking nå. Jeg spretter en øl og svitsjer kanaler en halvtimes tid før jeg køyer.
torsdag, mars 15, 2001
Fysisk forfall
Det er ganske mørkt og nesten helt stille rundt meg. Kun et svakt og jevnt sus kan høres. Det er tidlig om morgenen og skodda ligger fortsatt tett. Mørke og lyse flekker danser foran øynene mine. Jeg kniper øynene tettere sammen og lener meg ubevisst fremover for å se bedre. Et øyeblikk klarner det litt og i et kort sekund kan jeg skimte noe fremfor meg. Inntrykket av et tett buskas i et vilt landskap sitter igjen på netthinnen. Det kunne se ut som en storm nylig har herjet her og gjort området fullstendig uframkommelig. Igjen trekker noe av skodda tilbake for noen korte øyeblikk og dype, svarte krater kommer til syne. Terrenget er virkelig svært ulendt og vilt, og landskapet er som fra forhistorisk tid. Slik må det ha sett ut den gang dinosaurene ruslet rundt på jorden uten andre bekymringer enn hvor neste måltid skulle fortæres.
Her og der tårner svære vulkaner seg opp og strekker seg mot himmelen. Noen ser ut til å ha hatt sine utbrudd langt tilbake i tid. Andre igjen som de skal ha utbrudd og sprenges hvert øyeblikk. Jeg kan formelig føle de voldsomme energiene som river og sliter der inne og bare venter på å få frigjort seg for så å komme til overflaten. Skremt innser jeg at utbrudd kan være nær forestående for flere av vulkanene.
Det glimter igjen i det lyset trenger gjennom skodda på nytt. Jeg ser reflekser fra et lite tjern – nei, det er to små tjern. De ligger side om side og er like som eneggede tvillinger. Tjernene er nesten helt gjengrodd og svært grumsete. I kantene er det noe gul ekkel masse som har hopet seg opp. De virker svært forurenset. På nordsiden av tjernene er det tette buskaset jeg så et glimt av tidligere. På sørsiden er det en ujevn mørk skavl som er delt i to av en høy morenerygg. Fremdeles er det kun det jevne suset som kan høres. Ingenting tilsier at det finnes noe som lever her bortsett fra den tette vegetasjonen. Så langt har jeg ikke sett antydning til hverken dyreliv eller andre intelligente vesener. I sørenden av moreneryggen får jeg øye på et stort sort hull i bakken. Interessen min vekkes. Kan det være en jettegryte? Jeg husker vi lærte om jettegryter på barneskolen og dette hadde fasinert meg sterkt. Det at en stor stein stående på fjellgrunn gjennom århundre hadde rugget på seg og sakte men sikkert gravd seg dypere og dypere ned i fjellgrunnen, godt hjulpet av vær og vind, samtidig som slitasjen gjorde steinen mindre og mindre, var en utrolig tanke. Jeg beveger meg nærmere for å titte ned i det som jeg antar er et bunnløst hull. Fra hullet kjenner jeg først en litt irriterende eim. Jeg går enda nærmere, og plutselig er det som om hullet med ett blir større, og en ufyselig, råtten stank treffer meg rett i fleisen som en knyttneve. Jeg rygger forferdet tilbake og er nær ved å falle – fyttirakker'n!
Lyset trenger ubønnhørlig på og skodda må sakte men sikkert vike. Nå har det blitt såpass klart at jeg kan se videre nedover, videre forbi det illeluktende, stinkende hullet. Klok av skade holder jeg god avstand slik at lukten ikke sjenerer meg nevneverdig. Det er bakker og berg så langt øyet kan skue. Dype daler avløses av høye, avrundede topper. Mer viltvoksende buskas. Ulendt nok til å ta motet fra en hver mann, for ikke å si kvinne.
Jeg sukker tungt, strekker meg og gjesper. Den siste morgentåken letter for godt. Jeg lener meg over vasken igjen og mitt eget speilbilde titter nedslått tilbake. Det suser jevnt fra de gamle vannrørene på det slitte badet. Jeg prøver å legge ned håret med å gni håndflatene gjentatte ganger over hodet, men gir raskt opp. Øynene er delvis gjenklistret av puss og morra ånden vitner om noe dødt som har ligget lenge. Jeg innser med ett at her må det skje noe dramatisk og det må betre meg skje raskt.
Det er en tidlig torsdag morgen og det er midt i mars. Jeg har nylig feiret at jeg har overlevd 35 lange og svært harde vintere, og erkjenner at det har satt sine spor. Der står jeg, naken foran speilet, slik Gud skapte meg. Nei rettelse, slik jeg de siste ti årene har omskapt meg selv. Jeg står og ser på restene av en kropp ikke en gang min mor ville tatt i uten antiseptiske hansker. Kroppen er omvendt proporsjonal med hva den burde være. Der det skulle vært smalt er det tykt. Der det skulle vært kraftig er det dvaskt. Også henger det håndtak både her og der så selv en sterkt bevegelseshemmet aldri ville ha problemer med å bevege seg ubekymret rundt omkring på kroppen min. Sukk - hvordan kunne det gå sånn...
Her og der tårner svære vulkaner seg opp og strekker seg mot himmelen. Noen ser ut til å ha hatt sine utbrudd langt tilbake i tid. Andre igjen som de skal ha utbrudd og sprenges hvert øyeblikk. Jeg kan formelig føle de voldsomme energiene som river og sliter der inne og bare venter på å få frigjort seg for så å komme til overflaten. Skremt innser jeg at utbrudd kan være nær forestående for flere av vulkanene.
Det glimter igjen i det lyset trenger gjennom skodda på nytt. Jeg ser reflekser fra et lite tjern – nei, det er to små tjern. De ligger side om side og er like som eneggede tvillinger. Tjernene er nesten helt gjengrodd og svært grumsete. I kantene er det noe gul ekkel masse som har hopet seg opp. De virker svært forurenset. På nordsiden av tjernene er det tette buskaset jeg så et glimt av tidligere. På sørsiden er det en ujevn mørk skavl som er delt i to av en høy morenerygg. Fremdeles er det kun det jevne suset som kan høres. Ingenting tilsier at det finnes noe som lever her bortsett fra den tette vegetasjonen. Så langt har jeg ikke sett antydning til hverken dyreliv eller andre intelligente vesener. I sørenden av moreneryggen får jeg øye på et stort sort hull i bakken. Interessen min vekkes. Kan det være en jettegryte? Jeg husker vi lærte om jettegryter på barneskolen og dette hadde fasinert meg sterkt. Det at en stor stein stående på fjellgrunn gjennom århundre hadde rugget på seg og sakte men sikkert gravd seg dypere og dypere ned i fjellgrunnen, godt hjulpet av vær og vind, samtidig som slitasjen gjorde steinen mindre og mindre, var en utrolig tanke. Jeg beveger meg nærmere for å titte ned i det som jeg antar er et bunnløst hull. Fra hullet kjenner jeg først en litt irriterende eim. Jeg går enda nærmere, og plutselig er det som om hullet med ett blir større, og en ufyselig, råtten stank treffer meg rett i fleisen som en knyttneve. Jeg rygger forferdet tilbake og er nær ved å falle – fyttirakker'n!
Lyset trenger ubønnhørlig på og skodda må sakte men sikkert vike. Nå har det blitt såpass klart at jeg kan se videre nedover, videre forbi det illeluktende, stinkende hullet. Klok av skade holder jeg god avstand slik at lukten ikke sjenerer meg nevneverdig. Det er bakker og berg så langt øyet kan skue. Dype daler avløses av høye, avrundede topper. Mer viltvoksende buskas. Ulendt nok til å ta motet fra en hver mann, for ikke å si kvinne.
Jeg sukker tungt, strekker meg og gjesper. Den siste morgentåken letter for godt. Jeg lener meg over vasken igjen og mitt eget speilbilde titter nedslått tilbake. Det suser jevnt fra de gamle vannrørene på det slitte badet. Jeg prøver å legge ned håret med å gni håndflatene gjentatte ganger over hodet, men gir raskt opp. Øynene er delvis gjenklistret av puss og morra ånden vitner om noe dødt som har ligget lenge. Jeg innser med ett at her må det skje noe dramatisk og det må betre meg skje raskt.
Det er en tidlig torsdag morgen og det er midt i mars. Jeg har nylig feiret at jeg har overlevd 35 lange og svært harde vintere, og erkjenner at det har satt sine spor. Der står jeg, naken foran speilet, slik Gud skapte meg. Nei rettelse, slik jeg de siste ti årene har omskapt meg selv. Jeg står og ser på restene av en kropp ikke en gang min mor ville tatt i uten antiseptiske hansker. Kroppen er omvendt proporsjonal med hva den burde være. Der det skulle vært smalt er det tykt. Der det skulle vært kraftig er det dvaskt. Også henger det håndtak både her og der så selv en sterkt bevegelseshemmet aldri ville ha problemer med å bevege seg ubekymret rundt omkring på kroppen min. Sukk - hvordan kunne det gå sånn...
mandag, januar 01, 2001
Nyttårsaften
- Godt nytt år Kjersti, smask, smask. Hviiin, pang, bang. – Godt nytt år kjære, smask, kos, klem. – Pappa tenn på en rakett til a, åååå se den mamma, så du den? Mamma, så du den?
- Jada kjære deg, gå litt tilbake nå når pappa tenner raketten. Gå bort og hold bestefar i hånden…
De glade og oppspilte stemmene fra nabotomta siver bort til meg der jeg står helt stille i den mørkeste delen av hagen. Titter opp på himmelen og kaskaden av raketter som eksploderer over alt. Det er et praktfullt skue, men det gir meg ingen glede.
Hele nabolaget har trukket ned på veien. Opprømte barnestemmer overalt, småfulle fedre på hue i familiepakka med fyrverkeri, eller seilene rundt med sigaren kjekt i munnviken, øl’en i den ene handa og lighteren klar til action i den andre. Småfnisende mødre som nipper av champagne glasset, i god avstand til sine skyteklare menn og med overvåkne blikk på sine små håpefulle.
- Hallo, godt nytt år, Jensen. – Jo takk, godt nyttår til deg og, og takk for det gamle…ha,ha,ha…hei unger, hold dere i nærheten…vær forsiktig med stjerneskuddene så dere ikke putter de opp i fjesene til hverandre…Hei Petter, ikke snok i fyrverkeriet, dette må håndteres av voksne…
Jeg tramper med beina for å holde varmen i den dype sneen, graver hendene langt ned i bukselommene og er glad for mørket som omslutter meg. Alene – alene blant alle andre, virkelig alene for første gang på mange år. Det er rart, det er fremmed, det er sårt…sårt og ikke være sammen med Even.
– Hvorfor skal ikke du også være med til mormor pappa? To store blå barneøyne som ikke forstår. Litt skuffet, litt usikker. - Alle skal jo være sammen på nyttårsaften pappa?
Klompen i magen, stor som en knyttneve, sender smerter rundt i den hule kroppen min. Jeg håper han har det fint akkurat nå og at han som alle andre fryder seg over fyrverkeriet. Jeg håper han ikke er lei seg for at jeg ikke er der. Jeg håper han ikke vil være lei seg for at jeg ikke lenger er der hver dag. Jeg håper...jeg håper alt går bra – for hans skyld…
Håndbaken tar en rask tur oppom øynene før jeg snur og rusler stille inn igjen. Ingen av naboene har sett meg. Det er godt, jeg vil være i fred.
De siste rakettene smeller med spredte mellomrom. Stuen er halvmørk, TV’en er av. Ølen er halvfull og lunken. Det er det eneste jeg har drukket av alkohol i kveld. Jeg har kontroll, og jeg akter ikke å oppføre meg som stereotypene som søker tankeflukt i bunnen av en flaske. Jeg stirrer ut av vinduet, men ser ingenting…Tankene hopper frem og tilbake uten stans.
- Jada kjære deg, gå litt tilbake nå når pappa tenner raketten. Gå bort og hold bestefar i hånden…
De glade og oppspilte stemmene fra nabotomta siver bort til meg der jeg står helt stille i den mørkeste delen av hagen. Titter opp på himmelen og kaskaden av raketter som eksploderer over alt. Det er et praktfullt skue, men det gir meg ingen glede.
Hele nabolaget har trukket ned på veien. Opprømte barnestemmer overalt, småfulle fedre på hue i familiepakka med fyrverkeri, eller seilene rundt med sigaren kjekt i munnviken, øl’en i den ene handa og lighteren klar til action i den andre. Småfnisende mødre som nipper av champagne glasset, i god avstand til sine skyteklare menn og med overvåkne blikk på sine små håpefulle.
- Hallo, godt nytt år, Jensen. – Jo takk, godt nyttår til deg og, og takk for det gamle…ha,ha,ha…hei unger, hold dere i nærheten…vær forsiktig med stjerneskuddene så dere ikke putter de opp i fjesene til hverandre…Hei Petter, ikke snok i fyrverkeriet, dette må håndteres av voksne…
Jeg tramper med beina for å holde varmen i den dype sneen, graver hendene langt ned i bukselommene og er glad for mørket som omslutter meg. Alene – alene blant alle andre, virkelig alene for første gang på mange år. Det er rart, det er fremmed, det er sårt…sårt og ikke være sammen med Even.
– Hvorfor skal ikke du også være med til mormor pappa? To store blå barneøyne som ikke forstår. Litt skuffet, litt usikker. - Alle skal jo være sammen på nyttårsaften pappa?
Klompen i magen, stor som en knyttneve, sender smerter rundt i den hule kroppen min. Jeg håper han har det fint akkurat nå og at han som alle andre fryder seg over fyrverkeriet. Jeg håper han ikke er lei seg for at jeg ikke er der. Jeg håper han ikke vil være lei seg for at jeg ikke lenger er der hver dag. Jeg håper...jeg håper alt går bra – for hans skyld…
Håndbaken tar en rask tur oppom øynene før jeg snur og rusler stille inn igjen. Ingen av naboene har sett meg. Det er godt, jeg vil være i fred.
De siste rakettene smeller med spredte mellomrom. Stuen er halvmørk, TV’en er av. Ølen er halvfull og lunken. Det er det eneste jeg har drukket av alkohol i kveld. Jeg har kontroll, og jeg akter ikke å oppføre meg som stereotypene som søker tankeflukt i bunnen av en flaske. Jeg stirrer ut av vinduet, men ser ingenting…Tankene hopper frem og tilbake uten stans.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)