Nyttårsaften

- Godt nytt år Kjersti, smask, smask. Hviiin, pang, bang. – Godt nytt år kjære, smask, kos, klem. – Pappa tenn på en rakett til a, åååå se den mamma, så du den? Mamma, så du den?
- Jada kjære deg, gå litt tilbake nå når pappa tenner raketten. Gå bort og hold bestefar i hånden…

De glade og oppspilte stemmene fra nabotomta siver bort til meg der jeg står helt stille i den mørkeste delen av hagen. Titter opp på himmelen og kaskaden av raketter som eksploderer over alt. Det er et praktfullt skue, men det gir meg ingen glede.

Hele nabolaget har trukket ned på veien. Opprømte barnestemmer overalt, småfulle fedre på hue i familiepakka med fyrverkeri, eller seilene rundt med sigaren kjekt i munnviken, øl’en i den ene handa og lighteren klar til action i den andre. Småfnisende mødre som nipper av champagne glasset, i god avstand til sine skyteklare menn og med overvåkne blikk på sine små håpefulle.

- Hallo, godt nytt år, Jensen. – Jo takk, godt nyttår til deg og, og takk for det gamle…ha,ha,ha…hei unger, hold dere i nærheten…vær forsiktig med stjerneskuddene så dere ikke putter de opp i fjesene til hverandre…Hei Petter, ikke snok i fyrverkeriet, dette må håndteres av voksne…

Jeg tramper med beina for å holde varmen i den dype sneen, graver hendene langt ned i bukselommene og er glad for mørket som omslutter meg. Alene – alene blant alle andre, virkelig alene for første gang på mange år. Det er rart, det er fremmed, det er sårt…sårt og ikke være sammen med Even.
– Hvorfor skal ikke du også være med til mormor pappa? To store blå barneøyne som ikke forstår. Litt skuffet, litt usikker. - Alle skal jo være sammen på nyttårsaften pappa?

Klompen i magen, stor som en knyttneve, sender smerter rundt i den hule kroppen min. Jeg håper han har det fint akkurat nå og at han som alle andre fryder seg over fyrverkeriet. Jeg håper han ikke er lei seg for at jeg ikke er der. Jeg håper han ikke vil være lei seg for at jeg ikke lenger er der hver dag. Jeg håper...jeg håper alt går bra – for hans skyld…

Håndbaken tar en rask tur oppom øynene før jeg snur og rusler stille inn igjen. Ingen av naboene har sett meg. Det er godt, jeg vil være i fred.

De siste rakettene smeller med spredte mellomrom. Stuen er halvmørk, TV’en er av. Ølen er halvfull og lunken. Det er det eneste jeg har drukket av alkohol i kveld. Jeg har kontroll, og jeg akter ikke å oppføre meg som stereotypene som søker tankeflukt i bunnen av en flaske. Jeg stirrer ut av vinduet, men ser ingenting…Tankene hopper frem og tilbake uten stans.