Fysisk forfall

Det er ganske mørkt og nesten helt stille rundt meg. Kun et svakt og jevnt sus kan høres. Det er tidlig om morgenen og skodda ligger fortsatt tett. Mørke og lyse flekker danser foran øynene mine. Jeg kniper øynene tettere sammen og lener meg ubevisst fremover for å se bedre. Et øyeblikk klarner det litt og i et kort sekund kan jeg skimte noe fremfor meg. Inntrykket av et tett buskas i et vilt landskap sitter igjen på netthinnen. Det kunne se ut som en storm nylig har herjet her og gjort området fullstendig uframkommelig. Igjen trekker noe av skodda tilbake for noen korte øyeblikk og dype, svarte krater kommer til syne. Terrenget er virkelig svært ulendt og vilt, og landskapet er som fra forhistorisk tid. Slik må det ha sett ut den gang dinosaurene ruslet rundt på jorden uten andre bekymringer enn hvor neste måltid skulle fortæres.

Her og der tårner svære vulkaner seg opp og strekker seg mot himmelen. Noen ser ut til å ha hatt sine utbrudd langt tilbake i tid. Andre igjen som de skal ha utbrudd og sprenges hvert øyeblikk. Jeg kan formelig føle de voldsomme energiene som river og sliter der inne og bare venter på å få frigjort seg for så å komme til overflaten. Skremt innser jeg at utbrudd kan være nær forestående for flere av vulkanene.

Det glimter igjen i det lyset trenger gjennom skodda på nytt. Jeg ser reflekser fra et lite tjern – nei, det er to små tjern. De ligger side om side og er like som eneggede tvillinger. Tjernene er nesten helt gjengrodd og svært grumsete. I kantene er det noe gul ekkel masse som har hopet seg opp. De virker svært forurenset. På nordsiden av tjernene er det tette buskaset jeg så et glimt av tidligere. På sørsiden er det en ujevn mørk skavl som er delt i to av en høy morenerygg. Fremdeles er det kun det jevne suset som kan høres. Ingenting tilsier at det finnes noe som lever her bortsett fra den tette vegetasjonen. Så langt har jeg ikke sett antydning til hverken dyreliv eller andre intelligente vesener. I sørenden av moreneryggen får jeg øye på et stort sort hull i bakken. Interessen min vekkes. Kan det være en jettegryte? Jeg husker vi lærte om jettegryter på barneskolen og dette hadde fasinert meg sterkt. Det at en stor stein stående på fjellgrunn gjennom århundre hadde rugget på seg og sakte men sikkert gravd seg dypere og dypere ned i fjellgrunnen, godt hjulpet av vær og vind, samtidig som slitasjen gjorde steinen mindre og mindre, var en utrolig tanke. Jeg beveger meg nærmere for å titte ned i det som jeg antar er et bunnløst hull. Fra hullet kjenner jeg først en litt irriterende eim. Jeg går enda nærmere, og plutselig er det som om hullet med ett blir større, og en ufyselig, råtten stank treffer meg rett i fleisen som en knyttneve. Jeg rygger forferdet tilbake og er nær ved å falle – fyttirakker'n!

Lyset trenger ubønnhørlig på og skodda må sakte men sikkert vike. Nå har det blitt såpass klart at jeg kan se videre nedover, videre forbi det illeluktende, stinkende hullet. Klok av skade holder jeg god avstand slik at lukten ikke sjenerer meg nevneverdig. Det er bakker og berg så langt øyet kan skue. Dype daler avløses av høye, avrundede topper. Mer viltvoksende buskas. Ulendt nok til å ta motet fra en hver mann, for ikke å si kvinne.

Jeg sukker tungt, strekker meg og gjesper. Den siste morgentåken letter for godt. Jeg lener meg over vasken igjen og mitt eget speilbilde titter nedslått tilbake. Det suser jevnt fra de gamle vannrørene på det slitte badet. Jeg prøver å legge ned håret med å gni håndflatene gjentatte ganger over hodet, men gir raskt opp. Øynene er delvis gjenklistret av puss og morra ånden vitner om noe dødt som har ligget lenge. Jeg innser med ett at her må det skje noe dramatisk og det må betre meg skje raskt.

Det er en tidlig torsdag morgen og det er midt i mars. Jeg har nylig feiret at jeg har overlevd 35 lange og svært harde vintere, og erkjenner at det har satt sine spor. Der står jeg, naken foran speilet, slik Gud skapte meg. Nei rettelse, slik jeg de siste ti årene har omskapt meg selv. Jeg står og ser på restene av en kropp ikke en gang min mor ville tatt i uten antiseptiske hansker. Kroppen er omvendt proporsjonal med hva den burde være. Der det skulle vært smalt er det tykt. Der det skulle vært kraftig er det dvaskt. Også henger det håndtak både her og der så selv en sterkt bevegelseshemmet aldri ville ha problemer med å bevege seg ubekymret rundt omkring på kroppen min. Sukk - hvordan kunne det gå sånn...