Au, au og au

Det er nå gått en uke og jeg er fortsatt så støl at det gjør vondt bare å rape. Hele uken er gått med på å prøve å motivere meg til å prøve igjen, og nå er jeg klar...tror jeg...

Denne gangen har jeg timet treningsøkten til skøyte-EM på tv. Jeg ror i takt med gutta som svinger fra side til side. Når de har innspurt øker jeg tempo i samme takt og segner om når førstemann går i mål. Det blir ikke medalje, det blir ikke engang poeng – men jeg kom i mål på 1.34 blank. Det føles som de lengste 500 meterne i mitt liv.

Megatop IV - Første treningsøkt

Slitne joggesko, gråhvite tennissokker, blå fotballshorts med røde malingsflekker og hvit t-skjorte. Fitnesskongen er klar for sin første treningsøkt.

Valkene kommer i klem når jeg skal ro. Knærne gjør vondt og jeg hiver etter pusten. Beina skjelver. Tørsten er uutholdelig. Etter 7 minutter er jeg klar for å gi meg. Kaloritelleren må være i stykker for den har nesten ikke rørt seg. På gulvet er det en dam av svette. Det er så mye at jeg et øyeblikk er redd for at jeg har tisset på meg. Lettet konstanterer jeg at det lukter hest og ikke piss av dammen.

Megatop III

Det er dag nummer tre i tidsregningen etter innkjøp av mirakelmaskinen. Det er ettermiddag og jeg har akkurat kommet inn døra. Denne gang går jeg resolutt i gang med å montere romaskinen, uten en gang å ta av meg yttertøyet. 40 minutter senere kan jeg rette ryggen og glise fornøyd - Megatop'en er ferdig montert og jeg har ikke brukt mer enn 35 minutter mer enn det sto på monteringsanvisningen. Ikke så lite stolt deiser jeg ned i sofaen og kan begynne å lese instruksjonsveiledningen med den sneisne tittelen "Megakropp med Megatopp".

Megatop II

En ny arbeidsdag er over og jeg er klar for utpakking av vidundermaskinen. Jeg åpner esken med mye om og menn og tar en pust når all emballasjen er av. Megatop’en er i tusen deler. Jeg setter meg i sofaen for å hvile samt få mot til monteringen mens jeg svitsjer formålsløst på TV’en. To timer senere våkner jeg bare for å oppdage at det igjen er blitt for sent å fortsette. Når den endelig er ferdig er det så sent at det bare er å krype til sengs.

Megatop

Jeg trasker tungt hjem fra jobb med hendene dypt i jakkelommene og krum rygg mot vinden og det konstante pissregnet. Det mørkner raskt og den sure vinden blir bare enda surere og regnet trekker sakte innunder jakka. Det har vært en lang og ensformig arbeidsdag. En arbeidsdag som føyer seg inn i rekken av alle de andre ensformige og dødstrøtte arbeidsdagene. Humøret er på bånn og ingen gode tanker slipper forbi mitt tungsinn. Jeg har en bitter smak i munnen etter altfor mye kaffe og lunsjburgerne som ble inhalert på Mac’ern ligger fortsatt steintungt i magen. Sjefens sure kommentarer har som vanlig haglet i godt monn gjennom hele dagen og de fleste har funnet min vei.

Da er det som et lysglimt i mørket. Jeg bråstopper og titter over jakkekraven. Blikket mitt fester seg til et butikkvindu. Alt annet rundt meg forstummer. Jeg hører ikke lenger billarmen fra rushtrafikken. Den tunge eksoslukta er som fordunstet. Den kavende, hastende menneskemassen som strømmer forbi rundt meg enser jeg ikke. Jeg stirrer som hypnotisert på butikkvinduet. Et vidunder har åpenbart seg for meg. Skinnende og blankpolert står den der. Guddommelig blankt metall, plastikk svart og kraftig som synden.

Inne i butikken står jeg som i transe og beskuer vidunderet. Rundt meg samler det seg raskt en liten dam med regnvann. All min oppmerksomhet er rettet mot salgspodiet. Jeg enser ikke barna som har sluppet unna foreldrenes vaktsomme øyne og som nå sitter i vanndammen rundt meg og leker i vannet. Megatop står det i store skråstilte sølvbokstaver. ” Ny kropp til sommeren? Kjøp Megatop - en allround romaskin som raskt blir din beste venn. Kun kroner 2.990,- – MEGATILBUD!” Jeg nikker bekreftende til reklamen og mumler ”min beste venn…ny kropp til sommeren…bare 2.990 spenn…UTROLIG billig…ja…ja…JA!

En ekspeditrise kommer vaggende bort til meg. Hun er 1,50 høy og minst like bred. En t-skjorte i størrelse XXL henger løst rundt henne som en teltduk. ”Jeg er du er interessert i vår nye romaskin. Den er bare så utrolig bra, også koster den nesten ingen ting. Ta for eksempel et årsabonnement på SATS. Det koster i hvert fall det dobbelte. Kjøper du Megatop’en sparer du altså nesten 3000 kroner osså kan du selge den hvis du en gang skulle gå lei.” Jeg har akkurat denne selv jeg altså… Eller hva med denne ergometersykkelen. Den er kjempebra. For ikke å snakke om disse manualene – de er bra de.

Jeg betaler og skal løfte den opp for å gå. Jeg puster og peser men klarer ikke å løfte den mer enn noen skarve centimeter over bakken, og må få hjelp av den kvinnelige ekspeditrisen. Hun ser på meg med et medlidende utrykk og løfter den rett opp uten å foretrekke en mine. Hun løfter den opp i mine hender men jeg svikter i knærne og er nær ved å falle. Hun finner frem støttehjul til en trehjulssykkel til bare 275 kroner og som er ”kjempebra” som hun monterer nederst på esken. Jeg drar den med meg bort til bussholdeplassen og må få hjelp av en ung gutt for å få den på bussen. Bussen er full av folk og det er ingen sitteplasser ledig. Jeg ser tydeligvis så ferdig ut etter å ha dratt på Megatop’en at en gammel dame med stokk og et tilsynelatende tungt bærenett reiser seg og tilbyr meg plassen. Et sted går grensen. Jeg takker høflig nei og med et forhåpentligvis kjekt smil kommer jeg med en kommentar som at ”jeg er bare litt forkjølet og mister pusten så lett… ingen fare med meg…Etter to holdeplasser er jeg så svimmel at jeg allikevel må be om å få sitte litt.

Vel hjemme faller jeg utslitt om på sofaen og sovner. Etter å ha våknet etter en drøy time på øret setter jeg meg fortumlet opp. Klokken er allerede rukket å bli halv ni. Ingen vits å begynne med utpakking nå. Jeg spretter en øl og svitsjer kanaler en halvtimes tid før jeg køyer.